Da vi var på todals-cup og d både blas og regna. Vi trossa i oss bakels og græt i stiv kuling og hutra i oss kaffe'n attmed bord & benka. D va bana rundt hæle plassen å like attmed oss va d å æn bane for dm litt større. D va like før kampstart. Å dr sprang Frøya innpå m full gass. Plutselig stoppa ho opp å bøyde seg ned å plukka opp en gul blomster. Ho kika på oss mns ho lukta på blomstern å mens ho kika på oss m farsk-ævvånj sin gapa ho høøøgt opp. Stadig mens ho kika på reaksjon... Tok ho resolutt blomstern inni monnj, ha att og svælt unna og kika på oss å gapa m stooort tomt gap som om ho ha gjort tidenes tryllekunst... BORTE

Spurte litt forsiktig hva jeg skulle få til julgave m synnøve på 3 år. 3-åringen kikker kjærlighetsfullt på meg å sier forventningsfullt..."du ska få æn baby me me du mamma. Æn litinj baby minnjer enn ho frøya.." ;-) Ååååh. Gode snille synnøve mi... <3 <3

Når jeg plutselig går meg på Frøya, som sitter helt rolig ute i gangen å kammer seg... Helt stille, helt rolig & helt for seg selv & kammer det lille gullhåret sitt... Min bitte lille men snart store jenta....

Den følelsen av boblende og befriende latter som kommer,når du trenger den som mest. En slik morgen du først stresser i deg frokosten, kjemper på klærne på opptil 4 stk inkl deg selv og du kjenner svetten piple både her og der, mens du febrilsk kikker på klokka hvert sekund akkurat som om d hjelper. Og du har ut en etter en og du til slutt skal hoppe oppi støvlene i rekordfart for å løpe nedover vegen for å sende eldstemann m bussen... og du overraskende møter motstand nede i den ene støvvelen, men prøver på et par ganger likevel, fordi det sikkert ikke er noe likevel... Og du til slutt tar deg tid til å snu støvvelen og det helt ut av det blå ramler ut en smilende og yndig liten hello -kitty...

Den uventete og totale what????? Når jeg etter endt surndalstur m tellesbø-tur m bilen, tur på samvirkelaget og senteret og hilst på masse halsabygg... når jeg nå oppdager at jeg har noe i håret... og det begynner å demre at... jo, det var ei lita hand som var å gjorde noe oppe i håret mitt i dag tidlig mens jeg ennå var i koma etter nattevåk... joda, jeg hadde spradet hele surnadal rundt med et bittelite og gromt fargesprakende hello-kitty- hårklemme i hele dag.... :-D den følelsen... :-D

Ka ska vi ha til middag i dag da synnøve?? "ehmmmm.... ehmmmmmmmm....dukåstdæts med fdø på. å tettupp på ååå majones på ååååååå dammel dotolade på!!!" ....DET var middagen sin det... :-D :-D :-D OG som oversettelse ble det"frokostkjeks med frø på. å ketsjup på å majones på å gammel sjokolade" :-D

LIVETS TOG

Denne syns jeg passer på en sådan dag for Røestranda....
"For en stund siden leste jeg en bok, hvor livet, ble sammenlignet med en togreise.
Livet er som en lang reise med toget.
En går ofte på og av igjen, og underveis på togreisen er det mange stoppesteder,
hvor vi får mange spennende opplevelser og lykkelige stunder.
Men vi kommer sannsynligvis også ut for både sorg og ulykke.

Når vi fødes og går på toget, møter vi mennesker, som vi forventer vil følge oss gjennom hele reisen - våre foreldre.
Dessverre er sannheten en ganske annen.
De går av på et tidspunkt underveis og lar oss reise videre alene, uten deres kjærlighet og omsorg, deltakelse og vennskap.

Underveis på vår reise kommer andre passasjerer på toget.
Mennesker som viser seg å bli betydningsfulle for vårt liv.
Det er våre søsken, våre venner, samt de mennesker vi knytter til oss og lærer å holde av.

Mange reisende går på toget og oppfatter denne reisen som en liten spasertur.
Noen mennesker opplever mye sorg på sin reise gjennom livet.
Mange av de andre passasjerene på toget, er alltid beredt til å gjelpe dem, som har behov for en utstrakt hånd.
Mange etterlater seg et vedvarende savn når de går av toget. Andre går bare på - og av igjen - og vi har bare så vidt merket at de var der.

Det undrer oss, at mange av de passasjerer som vi holder aller mest av, setter seg i en helt annen kupè, og lar oss reise med toget alene. Dessverre viser det seg så ofte, at vi allikevel ikke kan sette oss sammen med dem, siden plassen ved siden av dem allerede er opptatt.

Slik er livet. Fullt av utfordringer, drømmer, fantasier, håp og avskjed, men også uten mulighet for en ekstratur.

Vi foretar vår reise gjennom livet så godt vi formår og makter det. Vi forsøker å komme godt ut av det med alle våre medreisende, og vi har øye for deres særegenheter og deres beste sider.

Husk på; at på enhver strekning kan det forekomme farer som påkaller vår forståelse og vår aktive inngripen. Når vi selv gjør noe galt, viser det seg at det allikevel er noen der, som forstår oss.

Det store mysterium med reisen er, at vi aldri riktig vet... vi vet ikke når vi er helt fremme og vi vet ikke når vi skal av for godt.
Jeg blir litt trist når jeg tenker på å gå av toget for alltid...
Jeg tror at avskjeden med venner, som jeg traff underveis på reisen, vil gjøre riktig vondt.
Det gjør meg også imidlertid også lykkelig å tenke på hvordan jeg har hjulpet dem til å øke deres bagasje med nyttig og brukbart innhold.

Vi må ha som mål å ha en god reise.
Ved reisens avslutning bør det også vise seg å ha vært anstrangelsene verd.
Et ukjent menneske skal overta vårt tomme og reise videre..
Plassen etter oss bør romme en lengsel etter gode og fine erindringer på livets reise.
NYT livet! Det kommer ikke i reprise.
GOD REISE!!