Spurte litt forsiktig hva jeg skulle få til julgave m synnøve på 3 år. 3-åringen kikker kjærlighetsfullt på meg å sier forventningsfullt..."du ska få æn baby me me du mamma. Æn litinj baby minnjer enn ho frøya.." ;-) Ååååh. Gode snille synnøve mi... <3 <3

Når jeg plutselig går meg på Frøya, som sitter helt rolig ute i gangen å kammer seg... Helt stille, helt rolig & helt for seg selv & kammer det lille gullhåret sitt... Min bitte lille men snart store jenta....

Den følelsen av boblende og befriende latter som kommer,når du trenger den som mest. En slik morgen du først stresser i deg frokosten, kjemper på klærne på opptil 4 stk inkl deg selv og du kjenner svetten piple både her og der, mens du febrilsk kikker på klokka hvert sekund akkurat som om d hjelper. Og du har ut en etter en og du til slutt skal hoppe oppi støvlene i rekordfart for å løpe nedover vegen for å sende eldstemann m bussen... og du overraskende møter motstand nede i den ene støvvelen, men prøver på et par ganger likevel, fordi det sikkert ikke er noe likevel... Og du til slutt tar deg tid til å snu støvvelen og det helt ut av det blå ramler ut en smilende og yndig liten hello -kitty...

Den uventete og totale what????? Når jeg etter endt surndalstur m tellesbø-tur m bilen, tur på samvirkelaget og senteret og hilst på masse halsabygg... når jeg nå oppdager at jeg har noe i håret... og det begynner å demre at... jo, det var ei lita hand som var å gjorde noe oppe i håret mitt i dag tidlig mens jeg ennå var i koma etter nattevåk... joda, jeg hadde spradet hele surnadal rundt med et bittelite og gromt fargesprakende hello-kitty- hårklemme i hele dag.... :-D den følelsen... :-D

Ka ska vi ha til middag i dag da synnøve?? "ehmmmm.... ehmmmmmmmm....dukåstdæts med fdø på. å tettupp på ååå majones på ååååååå dammel dotolade på!!!" ....DET var middagen sin det... :-D :-D :-D OG som oversettelse ble det"frokostkjeks med frø på. å ketsjup på å majones på å gammel sjokolade" :-D

LIVETS TOG

Denne syns jeg passer på en sådan dag for Røestranda....
"For en stund siden leste jeg en bok, hvor livet, ble sammenlignet med en togreise.
Livet er som en lang reise med toget.
En går ofte på og av igjen, og underveis på togreisen er det mange stoppesteder,
hvor vi får mange spennende opplevelser og lykkelige stunder.
Men vi kommer sannsynligvis også ut for både sorg og ulykke.

Når vi fødes og går på toget, møter vi mennesker, som vi forventer vil følge oss gjennom hele reisen - våre foreldre.
Dessverre er sannheten en ganske annen.
De går av på et tidspunkt underveis og lar oss reise videre alene, uten deres kjærlighet og omsorg, deltakelse og vennskap.

Underveis på vår reise kommer andre passasjerer på toget.
Mennesker som viser seg å bli betydningsfulle for vårt liv.
Det er våre søsken, våre venner, samt de mennesker vi knytter til oss og lærer å holde av.

Mange reisende går på toget og oppfatter denne reisen som en liten spasertur.
Noen mennesker opplever mye sorg på sin reise gjennom livet.
Mange av de andre passasjerene på toget, er alltid beredt til å gjelpe dem, som har behov for en utstrakt hånd.
Mange etterlater seg et vedvarende savn når de går av toget. Andre går bare på - og av igjen - og vi har bare så vidt merket at de var der.

Det undrer oss, at mange av de passasjerer som vi holder aller mest av, setter seg i en helt annen kupè, og lar oss reise med toget alene. Dessverre viser det seg så ofte, at vi allikevel ikke kan sette oss sammen med dem, siden plassen ved siden av dem allerede er opptatt.

Slik er livet. Fullt av utfordringer, drømmer, fantasier, håp og avskjed, men også uten mulighet for en ekstratur.

Vi foretar vår reise gjennom livet så godt vi formår og makter det. Vi forsøker å komme godt ut av det med alle våre medreisende, og vi har øye for deres særegenheter og deres beste sider.

Husk på; at på enhver strekning kan det forekomme farer som påkaller vår forståelse og vår aktive inngripen. Når vi selv gjør noe galt, viser det seg at det allikevel er noen der, som forstår oss.

Det store mysterium med reisen er, at vi aldri riktig vet... vi vet ikke når vi er helt fremme og vi vet ikke når vi skal av for godt.
Jeg blir litt trist når jeg tenker på å gå av toget for alltid...
Jeg tror at avskjeden med venner, som jeg traff underveis på reisen, vil gjøre riktig vondt.
Det gjør meg også imidlertid også lykkelig å tenke på hvordan jeg har hjulpet dem til å øke deres bagasje med nyttig og brukbart innhold.

Vi må ha som mål å ha en god reise.
Ved reisens avslutning bør det også vise seg å ha vært anstrangelsene verd.
Et ukjent menneske skal overta vårt tomme og reise videre..
Plassen etter oss bør romme en lengsel etter gode og fine erindringer på livets reise.
NYT livet! Det kommer ikke i reprise.
GOD REISE!!

dyr har også et hjerte

Den følelsen av å ha vært veldig veldig trållåt. Og samvittigheten plutselig skyter fram som et pilspiss i hjeret og klumpen i halsen blir grøtet og stor.
Den lørdagen da den nå halvstore kopplammet Ullrik, som bodde sine første dager inne i huset vårt, hoppet over utgarden etter å ha vært der hele sommeren. Den vanvittige gleden og de store kromspring og glade hopp han utførte alene og sammen med ungene. Da de løp om kapp og alle hvinte av fryd og glede, men også en anelse av redsel fordi den bitte lille kopplammet som hadde fått flaske og som var så tandert at vi var 100% sikker på at den ikke kom til å overleve natta, nå var blitt en halvstor bekre. Og da den halvstore Ullrik så at døra stod åpen tok trappa i to steg, deretter løp han det han maktet innover huset. Han var så glad. Det var jo bare dette han hadde hatt lyst til hele sommeren. Være sammen med de som reddet han og passet på han. I hele 3 måneder hadde han gått å ønsket seg inn og tilbake igjen. Han var så glad at det lyste lykke og ro i øynene hans da mamma satte seg rett ned på kjøkkengolvet og la kinnet inntil den den store lille Ullrik.

Rødt og Ekkelt

Den følelsen... det er så mye rart du skal oppleve og du kan ikke bli overrasket over noen ting...
En morgen jeg våkna og var på tur opp av senga la jeg merke til i halvskymingen at det lå noe stort og rødt der hodet akkurat hadde vært. Hva i huleste ??? Tankene fløy i sikk sakk... hva i huleste var dette?? Tok mot til meg og forsiktig, forsiktig førte jeg hånda ned til dette røde.. det var rødt og formelig...
Hærrregud jeg hadde ligget hele natta å gnudd på modelleire som ungene hadde dandert så fint på puta mi... hærrrlig... :o)

Man bør ikke sove lenge... :o)

Synnøve som etter endt frokost, syntes at Vivvi hadde sovet litt vel lenge, og som gikk sporenstriks til verks, da ho gikk inn og vekte Vivvi med denne kommentaren:"Du søv nå AAAALT for lennje du Vivvi. Du bli nå pappa du no. Å så får du sjægg i HÆÆÆLE ansektet dett når du søv så lennje. Over HÆÆÆLE de bli det sjægg!!!!!!!!!!!"
Da spratt Vivvi opp med en eneste gang for ikke å risikere å få sjægg over hele kroppen... :o)

når ømheten renner over...

Da Synnøve og jeg gikk oppover veien etter å ha vært på bading hele dagen, og ho var veldig fornøyd og trøtt. Og den opprømtheten når ho får se fadder Ola og Kristen kommer kjørende oppover veien. når ho ser tillitsfullt på meg og sier med så mye ømhet at det nesten renner over:"Du, mamma... sia e e så gælle gla ti`n fadder Ola, så ska han få overnatt her. Han ska lia i senga hass Dedelikk, for ho e så stor. Fær han fadder Ola e så gælle klar tå å ha kjært så langt, sjø."

som en ørkenblomst...

Den følelsen når alle ligger spredt utover hele plena og lar hvert et lite solstråle treffe kroppen, og det føles som om vi var en ørkenblomst som endelig får kjenne de livgivende regndråpene treffe den opptørka bakken. Akkurat slik følte vi oss. Store som små. Lå bare helt ut, langflat på gresset og lot sola bare varme oss. Tine oss opp cm for cm og vi endelig kunne føle oss skikkelig levende.

magi på morgenkvisten

Den følelsen av enorm skuffelse når vi sitter ved frokostbordet og skådda henger grauttjukk, og nesten tucher hustaket. Og vi sammen stemmer i å synger med små og store sangstemmer "sol sol kom igjen, sola er vår beste venn. Vekk med skyer, paraplyer hold nå opp å regne".
Først en gang litt lavt, så en gang til litt høyere og til slutt den tredje gangen synger vi av full hals alle sammen så kjøkkenglasa ringler, av skuffelse og håpløshet av elendig sommer .
Og de store øynene over sin egen prestasjon og de elleville jubelhylene 3 timer senere når sola brenner seg først et bittelite hull i skodda og det til slutt er bare en eneste stor blå himmel over det hele... hærrlige hærrlige magi.... :o)

Morgenfugler

Den følelsen at du står opp lenge før fuglene har tenkt på å stå opp og de sover sin søteste søvn. Når du sammen med poden har bygd ferdig både legodumper og legominilaster OG samtidig er ferdig med frokosten før klokka er 07. Trøtte og lykkelige morgenstunder... :o)

Plastikkhjerter

Den gode følelsen av å være elsket… når du etter en vanskelig natt med lite søvn, prøver å få sovet litt eller i det minste slappet av litt på benken ved kjøkkenet som er full av brødsmuler og pålegg etter frokosten. Du ligger ikke godt men prøver å slappe av like vel, i håp om at resten av dagen skal foregå som en lek. Og du lukker øynene, og du hører noen som maser i det fjerne… ”mamma”… og du kjenner at noe blir lagt oppå magen din… når du prøver å kjempe mot et latteranfall, mens små barnefingre holder på, for så å forsvinne og du igjen prøver å slappe av, men nå som det ligger noe på magen din, som tirrer nysjerrigheten max og som gjør at du ikke får til å sove mer. Når du forsiktig og bekymret fører hånda nedover mot magen ( er det snørr, mus, noe griseri som har blitt funnet) og du ikke finner noe skummelt men til din overraskelse finner to små plastikkhjerter. Da kjenner du varmen… og det spiller ingen rolle at du ikke fikk sovet noe…

Den litt såre og rare følelsen

Den litt såre og rare følelsen når 3 voksne og 2 barn står å vinker farvel til en gammel gammel utslitt traktor, som reiser av sted ut i verden bakpå en redningsbil.

Når du med takknemlighet og vemod tenker på alt den har skapt av minner.

På morfar som kjøpte traktoren og at han med sine store arbeidsfingre svinga på rattet og når han kjørte store høylass, ofte med meg og nabounger oppi. Når han kjørte på bua for å handle.

Da jeg for 1.gang som 6-åring fikk kjøre ut staur til hesjene. Når pappa kjørte høylass med blant andre Fride, Frøydi og meg dissende oppi. Når den ble brukt til å kjøre ut talle fra møkkakjeller`n med og da jeg og mamma tok bilde av oss i solnedgang og vi kalte oss ”møkkakjerringer i solnedgang”. Når Kristen brukte den til å kjøre ut talle med, og han hadde på seg hjelm som liksom skulle hindre at han slo hodet oppi når han kjørte inni møkkakjeller`n. Da den ble omgjort til leketraktor for ungene og de lekte at de kjørte over blåfjellet og helt til Amerika og Afrika.

Nå står vi altså 3 voksne og 2 små og vinker farvel til gammel-massey`n når han drar videre på sin ferd. Den litt såre og rare følelsen.

Tørrhøyet

Det gode liv med å bo på gård…

Tidligere her i sommer glimtet det faktisk til med noen dager med sol etter hverandre. Da slo vi til med å få til flathøy. Først måtte skiveslåmaskina ordnes. Jeg tura bort til felleskjøpet og kjøpte kniver til slåmaskina. Etterpå tura jeg hjematt og monterte knivene ved hjelp av brekkjern og flatskruvjern. Selv om det vart et blåmerke eller to så fikk jeg snudd og vendt den gamle syndrøsta slåmaskina om til arbeid. Graset ble slått mens ungene satt på det store hvite hagebordet å så på mamma si. Etter at graset var slått, gikk ungene helt amokk nede på ekra.. De løp tulling rundt hele ekra med nyslått gras. De hyva graset enn til værs og hyla høyt av glede. Det ble graskrig og klærne fulle av nyslått gras. Det ble samlet store dunger med gras og hoppet i, før graset igjen ble kastet vilt rundt. Etter et par dager var faktisk graset helt tørt. Og hele gjengen var med å hjalp til med å få tørrhøyet på låven.

En gammel tradisjon som ikke er å tulle med, er å skrive opp antall høylass som kommer inn på låven hver sommer. Og rundt om på planker og bjelker og dører står det årstall og antall høylass. Fredrikk fikk det ærefulle oppdraget å skrive ned hvert høylass som kom inn på låven. Og inne på låven var vi nå hele denne dagen. Vi spiste til og med middag på låven denne dagen.

Ungene var så flinke. De fant seg ganger inni høyet. De laget seg hytte langt inne under gamle stoler hvor de spiste nistemat som bestod av kjeks, de hadde hver sin lommelykt som de brukte for å lete etter fjøsnissen med langt innunder bortom under over mye rart som står oppe på låven. De klatret opp og balanserte og gjorde kunstner på bjelker og lekte sirkus før de kasta seg vilt ned i luftig og tørt høy. Også Frøya var med hele dagen. Ho satt oppi vogna si og fulgte med på det som skjedde. Og sånn innimellom fikk ho tattaskvetten sin nedi høyet mens det knitret av tørt høy og luktet sommer.

Sommerforelskelse

....Den vare, vakre og enkle sommerforelskelsen når man nesten er 6 år. "Å så sa e åt ho...du e kjæresta mi du". "Åh, e e det?" sa ho. "Å så gikk vi hand i hand fær å ita kvar vår sjokoladekjeks".

under en stein

Det er de små tingene i hverdagen som kan bli til de gode minnene du husker med glede. Her om dagen var vi lei av hele det dårlige sommerværet... Og selv om skodda hang tung nedover blåfjellet, bestemte vi oss for å gå oss en tur inn til Kvalnesvika. Egentlig er dette en relativt snar tur, men nå skulle vi gå m lillemor i bæresele på magen & lita synnøve og fredrikken skulle gå hele veien oppover indreitslia & nedatt i kvalnesvika. Og ikke minst retur. Den var jeg mer spent på. Vi gikk på m friskt mot mn før vi hadde kommet 200 meter, begynte synnøve å fortelle at føttene var så trøtte.... Jeg så på klokka og oberverte at joda... Tida for duppen som vi holder på å avslutte var allerede på overtid... Hmmm, dette kom vel til å bli en trivelig tur du... De trøtte føttene ble faktisk glemt da vi alle 6 fortsatte syngende oppover lia. På tur nedover mot Kvalnesvika ledet fredrikk an med synnøve i hælene og vi voksne diltende etter. Og da vi fikk se trimposten løp vi faktisk alle sammen for å komme først fram.... den overtrøtte synnøve, fjellgeita fredrikk, mann brann m sjægg å STOR sekk (for vi ha m nok t å overvintre værtfall 14 dager...) , vivvi (ungene sier vivvi istedet for mormor& vivvi betyr jo levende, så d passer jo perfekt) & jeg m frøya dinglende på magen. Etter å ha stemplet trimpostkortet, var det tid for en liten matbit. Menyen bestod av grove bakels (vafler) m meierismør, skinke og ost på. Og naturligvis kaffe og farris til ungene. Nyyydelig..

Været hadde vært med oss helt til nå... For nå begynte d å regne. 

Ikke striregn, mn fint fint duskregn.

Inne i skogen ligger det en stor stein, med overbygg. Vi krydde under steinen. Fredrikk i fanget til Kristen og Synnøve i fanget mitt. Frøya og Vivvi satt oppå steinen og sang barnesanger. Fredrikk lurte litt på om jeg ville fortelle et eventyr. Jeg tenkte så det knaka... Så begynte jeg å fortelle eventyret om Espen askeladd og de gode hjelperne. Der under en stein ute i skogen hvor jeg satt og fortalte eventyr ut fra hukommelsen, varmen fra sovende barnekropper mens vi hørte det regna på blada, og m nynninga av barnesanger i bakgrunnen ble det skapt et minne.

hvem er vi?

Nå skal jeg prøve meg på en blogg... Dette blir spennende... Jeg bor på gård sammen med min samboer og 3 nydelige barn og mamma.

Jeg har på følelsen av at mange stresser og streber seg fram i livet. Og midt i stresset med levering av unger i barnehage og skole, og kjøring hit og dit på fritidsaktiviteter for ungene og kvalitetstid for oss voksne, så er det noe vi lengter etter. Noe enklere. Mindre stressende. Noe avslappende. Og i denne bloggen tenker jeg å skrive om små episoder. Små undre. Nedroing. Hverdagslivet her på Røestranda. Hverdagslivet som blir til minner som vi kan ta fram og huske med glede senere.