Den følelsen av å ha vært veldig veldig trållåt. Og samvittigheten plutselig skyter fram som et pilspiss i hjeret og klumpen i halsen blir grøtet og stor.
Den lørdagen da den nå halvstore kopplammet Ullrik, som bodde sine første dager inne i huset vårt, hoppet over utgarden etter å ha vært der hele sommeren. Den vanvittige gleden og de store kromspring og glade hopp han utførte alene og sammen med ungene. Da de løp om kapp og alle hvinte av fryd og glede, men også en anelse av redsel fordi den bitte lille kopplammet som hadde fått flaske og som var så tandert at vi var 100% sikker på at den ikke kom til å overleve natta, nå var blitt en halvstor bekre. Og da den halvstore Ullrik så at døra stod åpen tok trappa i to steg, deretter løp han det han maktet innover huset. Han var så glad. Det var jo bare dette han hadde hatt lyst til hele sommeren. Være sammen med de som reddet han og passet på han. I hele 3 måneder hadde han gått å ønsket seg inn og tilbake igjen. Han var så glad at det lyste lykke og ro i øynene hans da mamma satte seg rett ned på kjøkkengolvet og la kinnet inntil den den store lille Ullrik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar