Den litt såre og rare følelsen

Den litt såre og rare følelsen når 3 voksne og 2 barn står å vinker farvel til en gammel gammel utslitt traktor, som reiser av sted ut i verden bakpå en redningsbil.

Når du med takknemlighet og vemod tenker på alt den har skapt av minner.

På morfar som kjøpte traktoren og at han med sine store arbeidsfingre svinga på rattet og når han kjørte store høylass, ofte med meg og nabounger oppi. Når han kjørte på bua for å handle.

Da jeg for 1.gang som 6-åring fikk kjøre ut staur til hesjene. Når pappa kjørte høylass med blant andre Fride, Frøydi og meg dissende oppi. Når den ble brukt til å kjøre ut talle fra møkkakjeller`n med og da jeg og mamma tok bilde av oss i solnedgang og vi kalte oss ”møkkakjerringer i solnedgang”. Når Kristen brukte den til å kjøre ut talle med, og han hadde på seg hjelm som liksom skulle hindre at han slo hodet oppi når han kjørte inni møkkakjeller`n. Da den ble omgjort til leketraktor for ungene og de lekte at de kjørte over blåfjellet og helt til Amerika og Afrika.

Nå står vi altså 3 voksne og 2 små og vinker farvel til gammel-massey`n når han drar videre på sin ferd. Den litt såre og rare følelsen.

Tørrhøyet

Det gode liv med å bo på gård…

Tidligere her i sommer glimtet det faktisk til med noen dager med sol etter hverandre. Da slo vi til med å få til flathøy. Først måtte skiveslåmaskina ordnes. Jeg tura bort til felleskjøpet og kjøpte kniver til slåmaskina. Etterpå tura jeg hjematt og monterte knivene ved hjelp av brekkjern og flatskruvjern. Selv om det vart et blåmerke eller to så fikk jeg snudd og vendt den gamle syndrøsta slåmaskina om til arbeid. Graset ble slått mens ungene satt på det store hvite hagebordet å så på mamma si. Etter at graset var slått, gikk ungene helt amokk nede på ekra.. De løp tulling rundt hele ekra med nyslått gras. De hyva graset enn til værs og hyla høyt av glede. Det ble graskrig og klærne fulle av nyslått gras. Det ble samlet store dunger med gras og hoppet i, før graset igjen ble kastet vilt rundt. Etter et par dager var faktisk graset helt tørt. Og hele gjengen var med å hjalp til med å få tørrhøyet på låven.

En gammel tradisjon som ikke er å tulle med, er å skrive opp antall høylass som kommer inn på låven hver sommer. Og rundt om på planker og bjelker og dører står det årstall og antall høylass. Fredrikk fikk det ærefulle oppdraget å skrive ned hvert høylass som kom inn på låven. Og inne på låven var vi nå hele denne dagen. Vi spiste til og med middag på låven denne dagen.

Ungene var så flinke. De fant seg ganger inni høyet. De laget seg hytte langt inne under gamle stoler hvor de spiste nistemat som bestod av kjeks, de hadde hver sin lommelykt som de brukte for å lete etter fjøsnissen med langt innunder bortom under over mye rart som står oppe på låven. De klatret opp og balanserte og gjorde kunstner på bjelker og lekte sirkus før de kasta seg vilt ned i luftig og tørt høy. Også Frøya var med hele dagen. Ho satt oppi vogna si og fulgte med på det som skjedde. Og sånn innimellom fikk ho tattaskvetten sin nedi høyet mens det knitret av tørt høy og luktet sommer.

Sommerforelskelse

....Den vare, vakre og enkle sommerforelskelsen når man nesten er 6 år. "Å så sa e åt ho...du e kjæresta mi du". "Åh, e e det?" sa ho. "Å så gikk vi hand i hand fær å ita kvar vår sjokoladekjeks".

under en stein

Det er de små tingene i hverdagen som kan bli til de gode minnene du husker med glede. Her om dagen var vi lei av hele det dårlige sommerværet... Og selv om skodda hang tung nedover blåfjellet, bestemte vi oss for å gå oss en tur inn til Kvalnesvika. Egentlig er dette en relativt snar tur, men nå skulle vi gå m lillemor i bæresele på magen & lita synnøve og fredrikken skulle gå hele veien oppover indreitslia & nedatt i kvalnesvika. Og ikke minst retur. Den var jeg mer spent på. Vi gikk på m friskt mot mn før vi hadde kommet 200 meter, begynte synnøve å fortelle at føttene var så trøtte.... Jeg så på klokka og oberverte at joda... Tida for duppen som vi holder på å avslutte var allerede på overtid... Hmmm, dette kom vel til å bli en trivelig tur du... De trøtte føttene ble faktisk glemt da vi alle 6 fortsatte syngende oppover lia. På tur nedover mot Kvalnesvika ledet fredrikk an med synnøve i hælene og vi voksne diltende etter. Og da vi fikk se trimposten løp vi faktisk alle sammen for å komme først fram.... den overtrøtte synnøve, fjellgeita fredrikk, mann brann m sjægg å STOR sekk (for vi ha m nok t å overvintre værtfall 14 dager...) , vivvi (ungene sier vivvi istedet for mormor& vivvi betyr jo levende, så d passer jo perfekt) & jeg m frøya dinglende på magen. Etter å ha stemplet trimpostkortet, var det tid for en liten matbit. Menyen bestod av grove bakels (vafler) m meierismør, skinke og ost på. Og naturligvis kaffe og farris til ungene. Nyyydelig..

Været hadde vært med oss helt til nå... For nå begynte d å regne. 

Ikke striregn, mn fint fint duskregn.

Inne i skogen ligger det en stor stein, med overbygg. Vi krydde under steinen. Fredrikk i fanget til Kristen og Synnøve i fanget mitt. Frøya og Vivvi satt oppå steinen og sang barnesanger. Fredrikk lurte litt på om jeg ville fortelle et eventyr. Jeg tenkte så det knaka... Så begynte jeg å fortelle eventyret om Espen askeladd og de gode hjelperne. Der under en stein ute i skogen hvor jeg satt og fortalte eventyr ut fra hukommelsen, varmen fra sovende barnekropper mens vi hørte det regna på blada, og m nynninga av barnesanger i bakgrunnen ble det skapt et minne.

hvem er vi?

Nå skal jeg prøve meg på en blogg... Dette blir spennende... Jeg bor på gård sammen med min samboer og 3 nydelige barn og mamma.

Jeg har på følelsen av at mange stresser og streber seg fram i livet. Og midt i stresset med levering av unger i barnehage og skole, og kjøring hit og dit på fritidsaktiviteter for ungene og kvalitetstid for oss voksne, så er det noe vi lengter etter. Noe enklere. Mindre stressende. Noe avslappende. Og i denne bloggen tenker jeg å skrive om små episoder. Små undre. Nedroing. Hverdagslivet her på Røestranda. Hverdagslivet som blir til minner som vi kan ta fram og huske med glede senere.