Den litt såre og rare følelsen

Den litt såre og rare følelsen når 3 voksne og 2 barn står å vinker farvel til en gammel gammel utslitt traktor, som reiser av sted ut i verden bakpå en redningsbil.

Når du med takknemlighet og vemod tenker på alt den har skapt av minner.

På morfar som kjøpte traktoren og at han med sine store arbeidsfingre svinga på rattet og når han kjørte store høylass, ofte med meg og nabounger oppi. Når han kjørte på bua for å handle.

Da jeg for 1.gang som 6-åring fikk kjøre ut staur til hesjene. Når pappa kjørte høylass med blant andre Fride, Frøydi og meg dissende oppi. Når den ble brukt til å kjøre ut talle fra møkkakjeller`n med og da jeg og mamma tok bilde av oss i solnedgang og vi kalte oss ”møkkakjerringer i solnedgang”. Når Kristen brukte den til å kjøre ut talle med, og han hadde på seg hjelm som liksom skulle hindre at han slo hodet oppi når han kjørte inni møkkakjeller`n. Da den ble omgjort til leketraktor for ungene og de lekte at de kjørte over blåfjellet og helt til Amerika og Afrika.

Nå står vi altså 3 voksne og 2 små og vinker farvel til gammel-massey`n når han drar videre på sin ferd. Den litt såre og rare følelsen.